Dykking i Saltstraumen

Derfor er det så mye liv i straumen

Dykking i Saltstraumen byr på fart, spenning og et praktfullt undervannslandskap – et paradis for undervannsfotografer, enten de kommer med makro eller vidvinkel. Slik åpnet dykkecampen sin egen omtale av dykkingen, og det er vanskelig å si det kortere.

Forklaringen ligger i selve sundet. Omtrent hver sjette time presser tidevannet seg gjennom et trangt og grunt løp på vei inn i og ut av fjorden. Mer enn 375 millioner kubikkmeter vann skal gjennom hver gang, og strømmen kan komme opp i 26 knop. På overflaten gir det malstrømmen og virvlene som har gjort stedet kjent. Under overflaten skjer noe annet: vannet som tvinges opp fra dypet, er rikt på næring og ekstremt oksygenrikt.

Det er denne kombinasjonen som gjør Saltstraumen til noe for seg selv. Næringen gir grunnlag for et marint miljø med et uvanlig stort mangfold og en uvanlig stor tetthet av liv. Veggene er dekket av anemoner, sjønellik og dødmannshånd i alle regnbuens farger. Tareskogen står tykk og frisk. Og i vannmassene står stimene av torsk og sei så tett at de formørker overflaten over deg.

Samtidig er det nettopp strømmen og dybdene som gjør dykkingen krevende. Campen la aldri skjul på det. Kombinasjonen av fart og et enestående artsmangfold gir en dykkeopplevelse uten sidestykke, het det – men de sterke strømmene og de store dypene gjør det også vanskelig å dykke her.

Stedet har fått oppmerksomhet deretter. På forsiden viste campen til at Saltstraumen var rangert blant National Geographics ti beste dykkeområder i verden, og at det var valgt ut som et av Wild Wonders of Europe. Den tyske utgaven nevnte også en sveitsisk multimediareportasje med tittelen «Im Farbenrausch der Tiefe» – i dypets fargerus. Flere oppslag er samlet på siden Oss i pressen.

Vil du lese mer om selve tidevannsstrømmen og geografien rundt, har både Store norske leksikon og Wikipedia egne artikler om Saltstraumen.

Livet du møter – og reglene som verner det

Det er ikke mulig å skrive om dykking i Saltstraumen uten å skrive om det som lever der. Dykkecampen brukte like mye plass på artene som på dykkestedene, og oversikten over fisk og fauna hadde 21 oppføringer i menyen.

De store fiskene er det første mange spør om. Kveita fikk den lengste artsteksten på nettstedet, og en dristig påstand med på kjøpet: Saltstraumen har noen områder der man nesten kan sette en «kveitegaranti», og dette er den plassen i Norge der du som dykker har størst sjanse for å møte gudefisken. Breiflabben er ikke vanlig i selve strømmen, men kan finnes på Tuv og i Mørkvedbukta. Og steinbiten ligger på platåene på Ørneset, Tuvsjyen og Sveet.

Disse tre – kveite, breiflabb og steinbit – hadde de lokale dykkerne og dykkeklubbene blitt enige om å frede. Campen fulgte og håndhevet regelen om ingen jakt, og begrunnet den med hvor sårbare de bunnlevende fiskene er. Kveita er stedbunden, vokser langsomt og blir sent kjønnsmoden. Steinbiten bruker det oksygenrike vannet i straumen til å passe på eggene sine. Derav slagordet som sto på hver side: «Vern om Steinbiten».

Så er det alt det små. Fotografene som kom til Saltstraumen med makrolinse, fant nakensnegler som Polycera quadrilineata i kolonier på tarebladene, den nesten selvlysende blåsneglen på stortaren, skallus på berget og tanglopper overalt. Langs veggen mot hjørnet av Oksebåsen står lusueren, og av og til kommer det gjester opp fra dypet med strømmen – som kolonimaneten Hula Skirt.

Artstekstene var skrevet av undervannsfotograf Vebjørn Karlsen, som også tok bildene på nettstedet. De er verdt å lese selv for den som aldri har tenkt å dykke.