Saltstraumen Dykkecamp

Saltstraumen har verdens sterkeste tidevannsstrøm, og den kan komme opp i 26 knop. Hver sjette time presses mer enn 375 millioner kubikkmeter vann gjennom det trange og grunne sundet mellom Saltfjorden og Skjerstadfjorden. Det er dette som skaper den berømte malstrømmen og virvlene som folk kommer langveisfra for å se fra brua.

For dykkere er det som skjer under overflaten, enda mer interessant. Det næringsrike vannet som tvinges opp fra dypet, gir grunnlag for et marint liv som er helt spesielt. Her har du sjansen til å møte store stimer av torsk og sei som formørker overflaten over deg. Du kan komme ansikt til ansikt med steinbiten, og du kan lete etter utallige slags nakensnegler blant fargerike anemoner og svaiende tareskog.

Saltstraumen DykkeCamp holdt til på Knaplund, like ved Saltstraumbrua, og tok imot dykkere som ville oppleve nettopp dette. På nettstedet sitt beskrev campen dykkestedene ett for ett, la ut kurs og reiser, og bygde opp en hel liten håndbok over artene i straumen. Denne siden samler det som er bevart av det nettstedet. Begynn gjerne med hovedsiden om dykking i Saltstraumen, der strømmen, sikten, kravene til erfaring og alle de ni dykkestedene er samlet på ett sted.

Sesongen satte rammene. Campen skrev at sikten som regel er svært god, særlig tidlig og sent i sesongen: i februar og mars, og igjen i september og oktober, kan den være opptil 60 meter. Om sommeren varierer den mer, men da står til gjengjeld tareskogen og anemonene i full blomst. Samtidig var campen ærlig på at dette ikke er et sted for alle dykk og alle dykkere. Det fantes steder der hvem som helst kunne dykke, men de egentlige strømdykkene krevde erfaring med kaldt vann, god oppdriftskontroll og trygghet i tørrdrakt.

Det som gjør tekstene verdt å ta vare på, er tonen. Dette var ikke skrevet av et reklamebyrå, men av folk som dykket i straumen hele tiden. Om lusueren heter det, med en lokal fisker som kilde, at den rett og slett er «ei lita lus av en uer». Sjøharen slo seg ned en sesong i bukta der campen hadde båten liggende, og ble så borte i tolv år. Og i teksten om kveita får både Petter Dass, guden Balder og jomfru Maria plass før dykkeren i det hele tatt er kommet uti.

Mye av det som sto her, er like gyldig i dag som da det ble skrevet: Oksebåsen har fortsatt den samme kløfta ned til 60 meter, og kveita er fortsatt «ho sjøl». Annet er øyeblikksbilder fra en bestemt tid – kursdatoene for våren 2016, prisen på en snorkletur, hvem som var ny divemaster det året. Vi har latt begge deler stå, og merket tydelig hva som er historisk.